Historien

Del 1: Om de markesamiske boplassene på Nygårdsfjellet

På Nygårdsfjellet finnes det i dag rester av gammel samisk bosetning i form av gammetufter, enkle husmurer og seterdrift. Disse bosetningene er lite kjent utenfor Stormo familien. Der finns fragmenter av opplysninger i folketellinger, rettsdokumenter og ikke minst i bøkene: ”Det grenseløse folket” av Aslaug Olsen, Anna Huuva Dynesius og Asbjørg Skåden.

I ”Det grenseløse folket” er de to slektene Svonni og Partapouli fra Jukkasjarvi kirkesogn i Sverige beskrevet. Begge slektene kom fra Rautas området. Men der er mange andre samiske navn som for eksempel Tjoggi, Sarri, Niia, Nirpi og andre som omtales i forbindele med inngifte i disse to slektene. I boken om Svonni slekta tas det utgangspunkt i Nils Nilsen Sunna Svonni f.1690. Han var lensmann i Rautasvuoma i årene 1745 til 1749 og ble fra 1750 omtalt som gammellensmannen. Han fikk til sammen ni barn og seks av dem har etterslekt i Norge. Flere av dem flytta allerede på 1700 tallet til bl.a. Herjangsmarken og Evenesmark.

John, Anne og Dorte kom fra Sverige i 1840 -1842, antagelig på våren med kløvrein slik som vist her.

Blant femte generasjon etterkommere av gammellensmannen Nils Nilsen Sunna Svonni finner vi reineieren John Nilssen Tjoggi (1798-1884), gift med Anne Amundsdatter Leski (1807-1900). De flytta til Nygaardmark og er altså mine tipp oldeforeldre. John Nilssen Tjoggi gikk siste gang til alters i Jukkasjarvi 1840 og Anne i 1842. Dette kan bety at John tilbrakte mye tid i Nygaardsmarken for å forberede bureisningen til Anne kom. De hadde fra før datteren Dorte Susanna (1836-1900). Det første stedet de slo seg ned var under Nygaardstinden og 22. februar 1843 ble Beret født. De fikk sønnen John den 3. mai 1851, men han levde bare et knapt år. En kan nesten sikkert gå ut ifra at plassen under Nygårdstinden var en tidligere sommerboplass som de kjente godt til og kanskje også hadde brukt. De kjente også til at en som hette Henrik Henriksen hadde bodd der før de kom. Han hadde flyttet videre til Vassøse. Hvor lenge plassen har vært brukt kan en ikke si uten å foreta utgravinger, men i Ofotens historie er lappetinget på Hergot omtalt i 1746 og plassen har kanskje allerede da vært i bruk.

Når vi i dag opplever en stengt E10, sterk østlig vind med meget lave temperaturer er det svært vanskelig å forestille seg levekårene på denne plassen. Men vi skal huske på at de var reindriftssamer som hadde egen rein og var spesialister i å leve under ekstreme forhold og heldigvis var jordgammene varme med en kontinuerlig brennende ild vinterstid.

Etter en tid ble John Nilssen budsendt av bonden Ole Har Mikkelsen om ”at han fik komme og gjøre plikt”. John flyttet da til Gammelheimen ved Sætervannet hvor han etablerte seg på nytt som rydningsmann. Der ble han ikke avkrevd pliktarbeide. John fikk av en eller annen grunn tilnavnet Nekka Jo av bygdefolket og bodde der til han i 1873 – 1875 ble utsatt på legd, angivelig på Seines hvor han levde sine siste år. Folketellingen viser at de i 1865 på Gammelheimen hadde hest, 2 kyr, 2 får og 4 gjeiter. De dreiv med løiping av never og hadde seter inne ved Langvannskvanta, Grønndalen og i Cirkelvannskogen. Det er ukjent når de slutta med rein. Det vanlige var å overlate reinflokken til slektninger som dreiv den på vinterbeite i Sverige. Etter hvert ble jo flokkene mindre eller ble solgt.

Gammelheimen ble den mest marginale boplassen en kunne tenke seg i Rombaken. Lengst opp og vekk fra sjøen. Der er det mye snø, og selv om fjellet nok tar av for noe vind er der mye kald trekk fra øst om vinteren. Alfred, som mange år senere gikk på ski fra Trældal til Sirkeldammen for å måle vannstanden i et lukehus der sa en gang: ”Når æ kjæm tel fira å ser at de e tyve grader der da snur æ heim, førr me serkelen e han pinadø i allfall trædve grader !” Vinteren 1999 målte jeg 39 kuldegrader på Stormoen.

Dorte Susanna gifta seg med Peder Johnsen Nirpi fra Osvoll i Gratangen og var også av utflytta Svonni slekt. I årene 1872 –1874 fikk Peder lov av Haavard Amundsen til å etablere seg lenger ned i skogen som hans husmann, fordi ”han kunne ikke hjelpe seg der oppe i all sneen”. De ryddet husmannsplassen Nygaardsmark på det sted vi i dag kaller ”Småvasshauan” sørøst for Lille Trollvann. Gammelheimen ble fortsatt drevet på sommeren. De flytta opp dit ved St.hans tiden og ned igjen om høsten. Familien ble etter hvert tallrik, plassen Nygaardsmark ble drevet fram til i alle fall 1910 –1915 før den ble fraflyttet. I dag finnes etterkommere av Peder Johnsen i alle fall i Bjerkvik.

Beret, den datteren til John Nilsen Tjoggi som ble født i 1842, gifta seg med Anders Andersen fra Vassdalen. Anders som var barnebarn av Inger Henriksdatter Svonni kom fra Hartvigvatnet nordre i Vassdalen. Han ble også kallt for «Skjøttar Anders» på grunn av alle bjørnene han skjøt.

Beret og Anders slo seg først ned i Beisfjord, antagelig på Lappheimen. Beret trivdes dårlig i Beisfjorden mens Anders sikkert ofte fòr rundt og skjøt bjørner. Anders spurte da enkene etter Ingebrikt og Arnt Olsen på Nygård om han kunne få slå seg ned under Nygaardstinden. Dette ble han først nektet, men så kom han igjen og fortalte at lensmann Giedebo hadde sagt at siden det var udyrket mark skulle han bare sette seg ned enten eierne på Nygård tillot det eller ikke. I 1869 flyttet de til Nygårdstinden som var uryddet, uaktet av at faren til Beret og Henrik Henriksen hadde bodd der før.

Det var altså etablert to faste boplasserr fra 1869 og i folketellingen fra 1875 er Nygaardsmark oppført som liggende i Haavard Amundsens utmark, men besto da av den nye plassen nede ved Småvasshauan og Gammelheimen som var redusert til sommersæter. I dag kan en tydelig se gamle gamme- og hustufter i skogen under fjellet nordvest for Sætervannnet.

Folketellingen fra 1875:

Nygardmark 129a

1 Per Johns Husfader, Husmand Ibestad prgj. 1830 GM11
2 Synev Johnsdatter Kone Svensk lappland 1828 GK11
3 Inger Persdatter Datter Ankenes 1863 UK
4 Lars Pers Søn 1865 UM
5 Maria Persd. Datter 1867 UM
6 Simon Pers Søn 1871 UM
7 John Pers Søn 1873 UM
8 Anne Persd Datter 1875 UK
9 Anne Larsdatter, Bedstemoder forsørges av Per Svensk Lappland 1795 GH?

Av disse kan jeg i min barndom huske Simon Pers som ble over 90 år. Han levde i mange år i kår hos Ole Harr på gården i Trældal før han døde på Ankenes aldershjem i 1960 årene. Jeg kan huske han som en rar gammel mann, men visste ikke da at han var søskenbarn til min bestefar.. Inne i stabburet reparerte han klokker og det luktet kamfer der. Det er mulig at han kallte seg Simon Pedersen de siste årene.

Nygardstinden 129a-129b i 1875:

1 Anders Anders Husfader, Husmand Skytter Ankene 1821 GM11
2 Beret Johnsdatter Kone Ankenes1843 GK
3 Anne Andersdatter 1871 UK
4 Ellen Andersdatter 1866 UK
5 Lars Anders Søn 1869 UM
6 Anders Anders Søn 1875 UM
1 Johannes Anders Borge S prgj søn av Anders 1854 UM

Beret som senere ble kallt Gammel Beret og Skjøttar Anders fikk som vi ser av denne tellingen i 1875 sammen 4 barn som vokste opp. I tillegg ble Peder Olai født i 1878. Han slo seg senere ned i Narvik som murer og gikk under navnet Murar Pelle. Johannes Anders var Skjøttar Anders sin sønn fra et tidligere ekteskap. Ellen flytta ut til Amerika.

Beret Olsdatter – «Likje Beret».

Anders som var den nest yngste og var min bestefar, husker jeg godt. Etter hvert fikk han tilnavnet ”Anders puin tinden”, men omtales i resten av denne beretningen som Anders. Han traff sin første kone Beret Olsdatter i Victoriahamn under rallartiden der. Beret, som var min bestemor kom fra Stor familien i Gratangen. Hun arbeidde som husholderske sammen med Kaia Håvardesen fra Nygård. Berit som senere ble kallt LikjeBeret og Anders ble gift og overtok etter hvert Nygaardstinden etter Gammel Beret som var blitt enke. Anders fikk mange barn med til sammen tre koner. Alfred som var den eldste av alle disse ble født i 1905 var min far. Til sammen fikk Anders 10 barn, med Beret fikk han Alfred, Anna og Peder, med Petrine Odd og Helene, med Mette Karl (Kalle), Asbjørn, Ruth, Esther og Bjarne. Av alle disse er det bare Kalle som lever. Han bor i Notodden og er i nå 76 år.

Anders fikk kjøpekontrakt på gården i 1912 og betalte 800 kr. ved hjelp av banklån i 1913. Han fikk skylddelt eiendommen under navnet Stormoen g.nr. 28 br.nr. 7. Anders deretter Stormo som etternavn. Stormoen hadde aldri vært husmannsplass, men det var sikkert godt å ha fått tinglest retten til egen jord. Den tømmerfjøsen som står der ennå ble ifølge Alfred Hergot bygd i 1909-1911 av tømmer som ble henta i Svartdalen. På Stormoen bodde de i en gamme eller flere til utpå tredvetallet da det forrige huset ble bygd av materialrester fra byggingen av Jernvassdammen.

Anders drev gården fram til sin død i 1957, 82 år gammel. Da bodde Mette og Bjarne der alene. I 1958 kom Kalle hjem, alle dyrene ble slaktet og en lang epoke var definitivt slutt.

Kalle overtok eiendommen og slo seg ned der sammen med sin kone Aslaug. Etter en vinter flytta de til Notodden. Stormoen ble en øde gård og skogen var begynt å komme tilbake. I 1972 kom Alfred på andre tanker. Han besøkte Kalle på Notodden, spurte om å få kjøpe gården som han tidligere ikke hadde vært interessert i. Kalle tenkte på dette en stund, kom til Stormoen sommeren 1973 sammen med sin familie og bestemte seg for å selge. Alfred kjøpte gården, men allerede i september samme år døde han, og Signe satt alene med eiendommen til jeg fikk overta den i 1981.

Husene var i dårlig forfatning. Stabburet ble brakt i orden og tatt i bruk som hytte. Etter en tid ble fjøset satt i stand med nytt tak av kledningen på det gamle våningshuset. Det var fortsatt nødvendig å være nøysom. En ny Anders var blitt med oss og tilbrakte sin barndom der, i alle fall i ferier og helger. Den yngre broren Vegard var også der og snart var de to i gang med utforskning av området rundt på gården og i marka. De er blitt ivrige jegere og viderefører dermed en lang tradisjon med jakt og fiske, men det tunge arbeidet på gården ble de spart for.

Det gamle våningshuset ble revet i 1984, men først i 1993 begynte oppbyggingen av det nye huset. Den gamle sommer fjøsen sto der, men var glemt og nå har den ramla ned, dessverre. Ingen har hatt tid til å tenke på den.

Artikkel av Odd Stormo publisert i Årbok for Ofoten 2000

Del 2: Fra reindrift til lønnet arbeid og alderspensjon

Hvis de unge samekvinnene i Ofoten ble spurt om hva de levde av kunne ofte svaret være: ”Budos buolddan, sâliek vuonan, de miin ealliep – med potet i åkeren og sild i fjorden klarer vi oss”. Vel var det gode forhold for potetdyrking under Nygårdstinden, men veien ned til Rombaken var lang. Den gikk forbi Trollvann og ned til Nygård eller over Heia ned til Hergot. De hadde sikkert tidlig kontakt med bygda og kunne nok bytte til seg fisk.

Etter at reindrifta var over og de var blitt bofaste med egne husdyr som ga melk og kjøtt dreiv de stort sett husdyrholdet til eget bruk. Oppe i marka er vekstsesongen kort og intens for fôrproduksjonen. På gården var det lite innmark. Derfor ble det utmarkslått over hele Nygårdsfjellet. Fra de lune liene under Tindfjellet til Langvannet med Gammelheimen og Grønndalen og i Sirkelsvannskogen. Høyet ble tørket på hesjer og lagt i stakk. Det ble sagt at Anders tørka det siste høyet i måneskinnet om høsten. Om vinteren blei høyet ført frem til gårds med hest. Dette drev Anders med helt opp til 1948. Da var han blitt 73 år. På alle disse steder kan en fortsatt finne rester av hesjer og åpne gressganger. De hadde kyr, sau, geit og hest. De hadde også egen geitebukk. En av dem fikk navnet Malakias og han passet opp folk på veien for å avkreve skråtobakk. Om våren var det ofte bunød i fjøset med utmagre dyr. Kalle viste meg i 1998 et sted der han som unge ble firt ned i Svartdalen med hestetømmer for å sanke reinlav til dyra.

Hele tida dreiv de jakt, fangst og fiske i fjellet. Skjøttar Anders dreiv jo mye med jakt på bjørn, som sikkert ga et visst økonomisk utbytte. I Ofotens tidende har en bjørnejakt på Fagernes engang vært omtalt. Alfred fortsatte med jakt som binæring opptil 1960 årene. Mellom 1920 og 1930 dreiv han utstrakt jakt på rev. For et rev skinn kunne han få opptil 300 kr. De siste årene var det også god skuddpremie på jerv.

I 1888 starta byggingen av Ofotbanen. Dette ga med ett etterspørsel etter arbeidskraft og landbruksvarer. I ei folketelling fra 1900 er Anders og Peder oppført som jernbanearbeidere. Dette ga kjøpekraft og sikkert økt velstand. Under rallartiden og senere dreiv Anders også med hestefrakt. I en periode hadde han til og med egne skyssfolk og flere hester. Da Anders fikk kjøpe Stormoen, tok han opp et lån på 800 kr. I løpet av to år var lånet nedbetalt.

I begynnelsen av 1930 åra starta utbygginga av Nygård Kraftverk. Det ga arbeid og ny anleggsvei ble bygget fra Trældal opp elvedalen til Kvantebakken, rundt Store Trollvann og videre oppover mot Sirkelvann og Jernvann. Da driftsperioden starta opp ga også dette arbeid. Alfred arbeidde opptil sin pensjonsalder som damvokter og altmuligmann. Og i lange perioder drev Anders med hesteskyss i tillegg til gårdsdrifta.

Fra livet på gården, Til venstre fra ca. 1942. Til høyre fra ca. 1947 foran låven som i dag er borte.

Krigen kom med stor dramatikk for folket på Stormoen. En kort tid lå de evakuert under en berghammer midt i skuddfeltene. Stormoen ble også en oppsamlingsplass for sårede og falne soldater. Senere under krigen ble Bjørnfjellveien bygget av blant andre serbiske krigs fanger. Da hendte det at fjøset på Stormoen ble brukt som matstasjon. Etter krigen var Anders blitt gammel og ungene var forlengs voksne og borte. Han fikk etter hvert litt alderspensjon for han døde på veien ned til bygda for å kjøpe ei ny ku. Da var han 82 år.

Men hva er igjen av den gamle samiske kulturen ? Bortsett fra de synlige sporene i marka og en gammel tømmerfjøs er det svært lite igjen. Der finnes noen gamle bilder av Gammel Beret og Likje Beret i samedrakt, en erindring om en komse som forsvant, noen minner om samiske ord og minner om en barndom med påminnelser om en samisk opprinnelse. Men vi, Svonnifolket er her ennå.

Se også informasjon om boplassene, jakt og fiske samt noen gamle bilder her.